Stakkar meg!
Det er så synd på meg! I dag tok mamma meg med til veterinæren oppi gata her, så stakk de en sprøyte i meg så jeg ble shaitings.... Jeg bare sank sammen.... Mamma tok meg på fanget så jeg kunne sovne, mens tunga mi hang og dingla. Why?! Joda... det fant jeg jo ut etterhvert...
Ca 3 timer senere våkna jeg, alene i et stålbur... uten BALLER! Jeg hadde blodige legger og plaster både her og der. HerreGUD! Da mamma kom måtte jeg bare gråte og gråte og gråte fordi jeg synes så synd på meg selv. Og hun har sagt at hun også synes litt synd på meg. Jeg er jo tross alt mann.... og når det først er noe, er det ekstra ille!
Mamma måtte bære meg hele veien hjem. Jeg hadde tross alt en schvær skjerm rundt huet! Og jeg var fortsatt litt shaky i kroppen etter narkosen... Hun prøvde å sette meg ned et par ganger for at jeg skulle tisse, men jeg klarte bare ikke å stable beina. Hun bærte meg hele veien hjem, snill som hun er!
Så nå har jeg bare slappa av, spist leverpostei (*knegg*) , spist litt annet godis, blitt dulla med, grått litt mer av selvmedlidenhet... Heldigvis har mamma tatt av skjermen og plasteret på leggen min. Jeg har fått masse kos og blir lei meg når mamma går fra meg. Jeg vil bare ha MASSE kos og omsorg!
Så det var dagen min.... Yey...








